Historie‎ > ‎

Et kraftverk skaper et samfunn

Rånåsfoss stasjon
I 1862 lå Kongsvingerbanen ferdig til bruk, med Norges til da lengste jernbanebru ble banen ført over Glomma ved Fetsund, og fulgte deretter østbredden av Glomma nordover til Kongsvinger. Ved Rånåsfoss lå det fortsatt et sagbruk på østsida og ei mølle på vestsida av elva. Men eneste stasjon mellom Fetsund og Årnes var Blaker, der også det viktigste sund-stedet lå, langs den Fredrikshaldske hovedveg.

I siste halvdel av 1800-tallet satset mange investorer på at det kunne ligge store verdier i landets mange fossfall. Anders O. Haneborg hadde arvet store skogeiendommer i Fet, Aurskog og Blaker, og kjøpte tre fjerdedeler av Rånåsfoss. Resten tilhørte fetteren Odilon Haneborg. Anders Haneborg satset så stort at han etter hvert satt med så store garantiforpliktelser at han ikke kunne innfri dem, og hele hans eiendomsimperium ble satt under administrasjon av bankene. Staten ble tilbudt Rånåsfossen for 1 million kroner i 1899, men takket nei. Samtidig ble Kykkilsrud kraftverk ved Askim, også etter at eierne ikke klarte å innfri sine forpliktelser, kjøpt av Kristiania by.

I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og allerede året etter vedtok Stortinget på rekordtid en lov som satte forbud mot å selge norske fosser uten kongelig tillatelse. Staten ble i 1907 igjen tilbudt å kjøpe Rånåsfossen. Nå var prisen redusert til 700.000 kroner. Men fortsatt svarte staten nei. Først i 1913 tok Akershus fylke etter initiativ fra amtmann Ole A. Furu initiativ til å kjøpe Rånåsfossen. Tilbudet var igjen på 1 million kroner, og etter lange drøftinger vedtok fylkestinget handelen. Høsten 1917 vedtok fylkestinget formelt at kraftstasjonen på Rånåsfoss skulle bygges.

Som anleggsleder ble ingeniøren Augustin Paus tilsatt. Han krevde det ti-dobbelte av hva en god håndverker fikk betalt, og dessuten gratis bolig, lys og varme, transport, forsikringer, osv.

Arbeiderne på anlegget fikk 80 øre timen. Også det var svært godt betalt i forhold til hva bygdefolk var vant til å få for dagsarbeid på gårdene, som gjerne var 1 krone og 60øre dagen pluss kosten.

Anleggsarbeidet startet i 1917 og varte til 1922. På det meste var det 1.500 arbeidere knyttet til anlegget. Totalt var 3.000 mennesker innom Rånåsfoss for å utføre arbeid i løpet av disse fem årene. Det ble reist brakker på området med plass til 750 mann. Resten leide rom hos folk som bodde i nærheten.

I et anleggsmiljø der så mange ulike mennesker bor så tett innpå hverandre, kan nok sinnene fort komme i kok. Den mest tragiske hendingen er knyttet til finnen Karl Gustav. Høsten 1921 hadde han begynt å støpe golv i kraftstasjonen, Karl Gustav holdt på å glatte sementen da arbeidskameraten August Bjerke tråkket uti uten å be om unnskyldning. Den ærekjære mureren ble rasende og slo til kameraten med et spett med det resultat at han døde på sykehuset av skadene. Karl Gustav ble arrestert, og kona måtte flytte fra brakka der hun hadde vært kokke.

Stryket ved Rånåsfoss var langstrakt, med et totalt fall på 14 meter. På Rånåsfoss valgte man å legge kraftstasjonen nederst i fallet. Det krevde bygging av en betydelig dam med stor neddemming av arealene i fossestryket. Bygging av selve dammen ble derfor en vesentlig del av anleggsarbeidet. Store betongmengder gikk med, og det ble behov for spesialtransporter med tilførsel av sand og sement. Nå var det en stor fordel at jernbanelinja gikk parallelt med Glomma, og det ble lagt egne sidespor inn til anlegget og bygget stasjonsbygning. Sanden kom fra Granli, ca. 60 kilometer nord for Rånåsfoss. Sementen ble lagret i egne skur på Oslo havn, og daglig transportert med jernbanen til Rånåsfoss. På yttersiden av dammen ble det benyttet granittblokker hentet fra steinbrudd i Spikkestad, Sarpsborg og Trøgstad.

Den synlige delen av anlegget var tegnet av Thorvald Astrup i nyklassisistisk stil som fortsatt gir kraftstasjonen et verdig og høytidelig preg. Når en besøker anlegget i dag, kan en vel konstatere at det bygningsmessig ikke ble spart på noe. Da anlegget stod ferdig hadde det kostet 60 millioner kroner.

Alle de seks turbinene i kraftstasjonen ble installert på en gang. Troen på framtida var sterk. I første omgang gikk det imidlertid ikke slik. Det var ikke nok kjøpere av kraften fra Rånåsfoss, og driften gikk med underskudd. I 1924 valgte Norges Bank å knytte kronas verdi til gullet. I løpet av få år doblet den sin verdi, og Akershus fylke skyldte mer for elektrisitetsverket enn da det var nytt. Et forsøkt på refinansiering av lånet i dollar ble også en uheldig forretning, fordi dollaren straks etter steg i verdi.

Det vesle Rånåsfoss-samfunnet bak gjerdet fra anleggstida var lenge et eget lite samfunn. Det var stor forskjell mellom dem med fast inntekt innenfor gjerdet og bygdefolket utenfor. Vegen fra Blaker til Haga gikk der Grønnbekkvegen og Sandnesvegen går i dag. 1924 var også det året Rånåsfoss opplevde sin mest alvorlige arbeidskonflikt. 11 ansatte hadde meldt seg inn i Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund, krevde tariffavtale og heving av timelønna fra kr. 1,72 til 2 kroner. Direktør Paus reagerte med oppsigelse og utkastelse av boligene. 453 mann meldte seg til de utlyste stillingene. Først i mars 1925 ble konflikten bilagt.

Men den blusset opp igjen i 1937, da en ny forening ble startet på Rånåsfoss, som meldte seg inn i Norsk Kommuneforbund. Den nye foreningen hadde ingen problemer med å få til en overenskomst for medlemmene, NEKF reagerte voldsomt, og gjennom LO-sekretariatets mellomkomst ble striden bilagt. Streikebryterne fra 1924 måtte gjøre avbikt for sine synder tolv år tidligere før de ble ønsket velkommen i fagbevegelsen igjen. Da var endelig den eneste alvorlige arbeidskonflikten på Rånåsfoss historie.