Historie‎ > ‎

Rånåsfoss før kraftutbygginga

Jordbrukssamfunn
Den karrige jorda langs Glomma ved Rånåsfoss var nok ikke førstevalget når de første jegere og fiskere for ca. 6000 år siden slo seg ned for å drive jordbruk. Jordsmonnet i Boddingkneet nord for Rånåsfoss og på Sørum- og Fossletta sør for Rånåsfoss er løsere og mer moldblandet enn her. Og derfor er det trolig at vi finner tidligere bosettinger både nord og sør for Rånåsfoss.

Eid er trolig et av de eldste gardsnavna i området. De som fór etter elva måtte over land her for å komme forbi Rånåsfossen. Svarstad er den andre storgarden på østsida av elva, men navnet tyder på at den neppe er eldre enn fra vikingetida. På vestsida av elva er det Borgen som er regnet som den første bosettinga. Sommeren 2003 ble det gravd fram et større jernalderhus ved Mangset.

Etter hvert som befolkningsmengden har økt, er stadig nye områder tatt i bruk som jordbruksareal. Endelsen -rud i et gardsnavn betyr rydning, og antyder at folk her har ryddet en plass i skogen som de har dyrket opp. Simarud, Neslerud, Fosserud og Skullerud er gardsnavn langs elva på vestsida.

Men så - i 1350 - herjet svartedauden. Trolig var det gjennom en hundre års periode flere pestepedemier som reduserte folketallet med mellom halvparten og to tredeler. Antall gardsbruk i landet sank fra om lag 60.000 til ca. 25.000 i 1520. De fleste Rud-gardene ble ganske sikkert lagt øde. Og folketallet fra 1350 ble først nådd i løpet av 1600-tallet.

Men tilbake til selve fossen. På en spørreundersøkelse fra dansk-norske styresmakter i 1736 svarte sogneprest Ole Lange i Aurskog, som Blaker da var en del av, følgende på et av spørsmålene:

"Udi Glumaaen ere tvende fosser, ej af de største, den eene Raanaasfos, som skiller Blakier fra Næs sogn, den anden nedenfor Bingsfos, som skiller Blakier fra Sørum, og imellem begge er omtrent ½ fierding, og herigiennem gaaer det tømmer og de master, som komme fra Oplandene, og samles udi Bingens lentzefæste."

Helt fram til Blaker kommune 1. januar 1962 ble slått sammen med Sørum kommune har Glomma ved Rånåsfoss vært et dele mellom administrative enheter. Da vi fikk lokalt folkestyre ved kommuneordningen i 1837, var det Sørum på vestsida og Aurskog på østsida. 1. juli 1919 brøt Blaker sogn ut av Aurskog og ble egen kommune.

Fallrettighetene i fossen, som blant annet ble brukt til å drive sagbruk, tilhørte på østsida Svarstad og Eid. Rånåsfossen ble derfor også kalt Svarstadfossen eller Eidsfossen der. På vestsida lå gardene Simarud og Neslerud. Der har fossen blitt kalt Narfufoss eller Neslerudfossen. På nedsida av fossen ligger gardene Foss og Fossum på østsida og Fosserud på vestsida av elva.

Skogen har vært Norges viktigste eksportartikkel, og de første oppgangssagene ble anlagt på 1400-tallet. I Rånåsfoss var det sogneprest Jens Bolt i Aurskog, som i 1679 fikk bygd to sager i Rånåsfossen. Han må ha vært en dynamisk entrepenør. At han var aktivt med i byggearbeidene vet vi også. Han druknet nemlig i fossen det samme året de to sagene ble bygget.

Da Jens Bolt kom ugift til Aurskog, giftet han seg som skikken ofte var, med den unge enka etter den forrige presten, Christian Engebretsen Schanke. Da Mette Mortensdatter i 1679 i en alder av 35 år ble enke for andre gang, giftet hun seg med sin jevnaldrende løytnant Lauritz Clausen Schinkel, som tjenestegjorde på Blaker Skanse, bygget i 1681.

"Løytnanten på Eid", som han heter i dokumentene også etter å ha blitt forfremmet til kaptein, var ikke den letteste å komme ut av det med. Vi kan følge hans liv gjennom en lang rekke rettstvister. En husmannssønn som hadde sluttet i tjenesten etter kapteinens løfte, ble anmeldt fordi han gikk. En nabo som ikke hadde vært påpasselig nok med budstikken, ble også anmeldt. I et tilfelle da noe umerket tømmer var blitt tatt opp av Glomma ovenfor saga til kapteinen, påstod han uten å kunne føre bevis for det at det var hans stokker. I hele 30 år forsøkte han å vri seg unna ei gjeld hos Anders Blix i Halden, som han hadde overtatt etter sin forgjenger i ekteskapet, Jens Bolt. Det endte med at han måtte betale beløpet "hele 70 riksdaler" med renter og omkostninger.

Hele det området vi i dag betegner som Rånåsfoss på østsida av Glomma, var utmark i sameie mellom gardene Eid og Svarstad. Garden Sandnes lengst nord i Blaker var blitt tatt opp i dette sameiet. I 1709 ble dette sameiet delt ved dom, og en kan nok med god grunn si at det var den trettekjære løytnanten på Eid som var årsaken til delinga. I 1702 trakk han brukerne av Huseby for retten fordi de med velsignelse av Anders Svarstad hadde flekket noe bark til tjæreovnene sine i sameieskogen. Han var villig til å "Efterlade dem deres forseelse dersom de gratis ville kjøre 80 tylter bord fra Rånåsfossagen til Christiania."

Etter hvert syntes nok futene at løytnanten tok seg til større rettigheter i sameieskogen enn han burde tilkomme, og de forlangte på vegne av eieren av Svarstad, kongen, utskifting og deling av sameiet mellom de to eierne. Etter at retten hadde måttet utsette saken en gang fordi Schinkel ikke møtte, ble saken fremmet på tinget 20. og 21. august 1709, og da ble skogen ?forfaret alt igjennom?. Retten kom til at skogen var like dårlig over alt, slik at den kunne deles likt mellom partene. Dette ble gjort ved at hovedvegen fra Eidsgutua til Nes ble gjort til dele. Svarstad fikk det som lå øst for vegen, Eid delen vestenfor. Svarstad fikk den største delen, men Eid fikk til gjengjeld de tre husmannsplassene Fossbakken, Fossberg og Flaen. Plassen Fjeldtangen skulle Svarstad ha. Og den kverna som Eid hadde på Svarstads grunn skulle garden få beholde.

Ved å følge eiendomsdelet mellom Svarstad og Eid, kan vi fortsatt gå den gamle hovedvegen, men den er fryktelig tilvokst over store flater. Lengst nord ligger Kroken, opprinnelig ei seter under Svarstad. Setra er aldri nevnt i bevarte dokumenter. Fra Kroken til Rustad i Nes skal det ha gått en gammel sti. Og det heter seg at ei bakstekone som het Goro, som skulle gå stien en mørk kveld, gikk utfor et bratt berg og slo seg i hjel. Derfor heter det Sublegoroberget der siden.

Kroken er første gang nevnt i offentlige dokumenter i 1732, og da er det fordi ei Kristine Olsdatter fra Sørum er blitt stevnet på tinget for leiermål, men hun møtte ikke fordi hun hadde flyktet til Kroken under Svarstad. Kroken ble delt i 1801 i Søndre og Nordre. Ole Amundsen Sandnes kjøpte plassen, som da var på 17 dekar innmark og 90 dekar skog i 1835.

På Sandnes er første bruker, Gudmund Torbjørnsson, nevnt som husmann omkring 1660-1665. Allerede i 1727 ble imidlertid brukeren på Sandnes selveier. Utover 1800-tallet ble gården delt i flere mindre bruk. Nr. 2 Engen og nr. 3 ble begge skyldsatt som egne bruk i 1862. Engen hadde vært en husmannsplass under Sandnes og ble kjøpt av Ole Andreas Gulbrandsen fra Nes. Bruk nr. 3 ble kjøpt av Albinius Kristiansen Green fra Nes. Det er derfor seinere ofte blitt kalt Green. Det eneste minnet etter denne garden i dag, er tre-fire bjerketrær som utgjorde en del av alléen fra vegen ned til garden.

Larsrud er en meget gammel husmannsplass under Svarstad, fra omkring 1700.

Nordal ble tatt opp ca. 1770, og ble i 1883 solgt til svigersønnen på Svarstad, Ole Johansen Skullerud fra Sørum.

Langeland er nevnt som husmannsplass siden 1767. Den ble skyldssatt som selveierbruk i 1832.

Under Eid lå det en plass kalt Grønbak der Skovli ligger i dag. Den ble bare brukt en kort tid på 1800-tallet. De som bodde der ble kalt inderster i folketellinga fra 1865, og de hadde ingen jordvei. Det er etter denne plassen navnet Grønnbekkvegen har oppstått. Skovli ble kjøpt fra Eid av Hans Andreassen Kroken på begynnelsen av 1900-tallet. Han bygde hus her i 1917.

Fjeldvang er et bruk under Eid som ble solgt i 1907, i forbindelse med at Martin Olsen Nyhus fra Nes da giftet seg med dattera til Kristian Eid, Inga Marie, som da i en alder av 25 år allerede var blitt enke.

Grønvold på den andre sida av vegen ble solgt til en bror av Martin. Også han giftet seg med en av døtrene til Kristian Eid. Det skjedde året etter, i 1908, og den lykkelige brud var 32 år og het Mina Josefine.